Fra ladested til by


10. april 2015 feirer Halden 350 år som by. På denne dag i 1665 undertegnet kong Frederik den 3. i København, eller Hafnia som byen ble kalt den gangen, et dokument som ga ladestedet Halden byprivilegier. Hvordan kom dette i stand, hva innebar det for Halden å få byprivilegier og hvem var egentlig de privilegerte?

Når vi skal forklare historiske hendelser, blir ofte æren for at noe blir gjennomført tilskrevet noen få, sentrale personer. Personene som blir fremhevet i denne historien er den styrtrike godseier og trelasthandler Niels Hansen Meng og hans tre svigersønner Mathias Bjørn, Peder Olsen Nordmand og Ole Christensen. Alle trelasthandlere bosatt i Halden. Bjørn og Nordmand var i tillegg offiserer og innehadde som sin svigerfar viktige embetsstillinger. Meng var blant annet toller på Svinesund og fogd i Id og Marker len. Disse fire herrene ble i 1664 anklaget for å ha krenket Fredrikstads kjøpstadsprivilegier av byens borgere.  En klage som skulle føre til at Halden selv fikk kjøpstadsprivilegier et snaut år etter.

Hva klaget borgerne i Fredrikstad på? På hvilken måte hadde Meng og hans svigersønner krenket Fredrikstads byprivilegier, og hva innebar egentlig disse byprivilegiene? Halden hadde i realiteten vært en by i flere år før den fikk de formelle kjøpstadsprivilegiene fra kongen i 1665. For å forstå dette må vi se på utviklingen av Halden fra strandsted til kjøpstad. Utviklingen her skjedde over samme lest som byutviklingen ellers i landet, og trelastnæringen var i stor grad den urbaniserende faktoren.

Fra ladested til kjøpstad

Første fase av den norske trelasthandelen på 14- og 1500-tallet foregikk i små viker og naturhavner hvor bøndene hadde sine ubebygde opplags- og utskipningssteder. Handelen var desentralisert og foregikk direkte mellom bønder som eide kystnære skoger og utenlandske oppkjøpere som kom til norskekysten, også Østfold og Halden. Oppkjøperne kom hovedsakelig fra England og Holland. Dette var før vannsagene ble etablert i vassdragenes fosser. Trelasten som ble eksportert da var tømmer og hogd og håndskåren last (bjelker og bord). Andre produkter som kunne bli lagt opp for utskipning, var fetevarer som fisk, hummer, kalk eller jernmalm.

Etter hvert som skogene langs kysten ble uthogd, måtte man hente tømmer lenger innover i landet. Tømmer hadde relativt liten verdi i forhold til volum og vekst, derfor ble trelasthandelen mer og mer konsentrert rundt vassdrag som kunne frakte tømmeret over lengre strekninger. Samtidig bygde man ut fossefallene i vassdragene med vannsager. Helst så nærme utskipningshavnen som mulig. De tidligste skriftlige vitnesbyrd om vannsager i Tista er fra 1538, fra en kongelig ordre på 1000 sagdeler, eller planker. Sagene i Tista var plassert i Porsnesfossen, Skåningsfossen og Tistafossen. Omsetningen av trelasten ble konsentrert ved munningen av elva.

I kjølvannet av trelasthandelen bosatte også andre næringsdrivende seg ved munningen av Tista. Håndverkere som bøkkere, smeder, tømmermenn, trauhuggere, og andre som kro- og vertshusholdere, gjestgivere og kongens representant tolleren.

Her oppsto det uoffisielle markeder i seilingssesongen i sommerhalvåret, hvor det foregikk kjøp og salg av trelast og varer som skippere og kjøpmenn hadde brakt med seg. Ladestedene var i utgangspunktet tenkt å være rene utskipningshavner, uten rett til å importere varer direkte fra utlandet, kun kornvarer fra Danmark. Loven sa at utenlandske varer måtte innføres via nærmeste kjøpstad. I Haldens tilfelle var dette Fredrikstad. Kjøpmennene som drev med trelast i Halden i denne perioden hadde borgerbrev enten til Fredrikstad eller Oslo, hvor de også bodde. De hadde egne tilsynsmenn og fullmektiger som drev handelen for dem på ladestedene.

Bysegl Fredrikshald. Foto: Halden historiske Samlinger

Bysegl Fredrikshald. Foto: Halden historiske Samlinger

Etter hvert fant de fleste som drev trelasthandel i Halden det mest praktisk å bosette seg der hvor handelen foregikk, slik at de kunne ha den fulle oversikten over forretningene sine. Meng bosatte seg i Halden i 1640 og jobbet aktivt for ladestedets utvikling og så dets potensiale som kjøpstad. I 1646 ble det søkt om borgerlige privilegier til Halden, som ble gitt støtte fra lensherren og den øvrige adelen i området. Trolig på initiativ fra Meng, Bjørn, Nordmand og Christensen, som da alle hadde bosatt seg på ladestedet, men var borgere i henholdsvis Fredrikstad og Oslo.

Privilegiene ble tydeligvis ikke innvilget, for i 1647 forlangte kjøpmennene i Halden at de som hadde utstyrt defensjonsskip på ladestedet skulle få fri utførsel på ask, lind, osp, huder, skinn, fetevarer, tjære og jern og fri innførsel av salt, sild, brennevin, krydder, humle og tobakk. Dette ble innvilget og tre år senere fikk Halden også selge fetevarer til proviantering av ankomne fartøyer, og Idd og marker ble Haldens faste oppland for denne handelen. Dette ble ikke sett på med blide øyne fra borgerne i Fredrikstad.

Fredrikstad versus Halden – en 350 år lang nabokrangel

I realiteten innebar disse innrømmelsene at ladestedet drev handel på lik linje med kjøpstedene, men uten de formelle byprivilegiene. Halden var fortsatt underlagt den nærmeste kjøpstaden Fredrikstad, og måtte derfor betale skatt både til Fredrikstad og til statskassen.  Dette var hemmende for utviklingen av Halden som handelssted, men Meng og de andre trelasthandlerne i Halden var en ressurssterk gruppe økonomisk og med de rette kontaktene. De drev konstant lobbyvirksomhet overfor kongen i København, for å bedre vilkårene for de som drev handel i Halden. I krigsårene 1658-60 ble Halden blant annet fritatt for noe av plankeskatten. Dette var selvfølgelig ikke populært hos borgerne i Fredrikstad, som hadde begynt å se på Halden som en konkurrent. Tollregnskaper fra de tre krigsårene viser at Halden hadde langt høyere eksport av trelast enn Fredrikstad, enda ladestedet var herjet av krig og med et langt lavere folketall.

Borgerskapet i de syv norske kjøpstedene (før 1660), Bergen, Oslo, Trondheim, Tønsberg, Stavanger, Skien og Fredrikstad arbeidet for å begrense ladestedenes handelsvirksomhet, først og fremst for å sikre seg inntektene den ga kjøpstedene. Innføringen av eneveldet i 1660 skulle hjelpe dem i prosessen. Kongen var også interessert i regulering av byene og handelen og ville ha en finger med i spillet. Her var det store penger å hente. I 1662 utstedte kongen byprivilegiene som blant annet bestemte at trelasthandelen kun var tillatt for borgerskapet, noe som ekskluderte bøndene fra å drive denne typen handel. I tillegg ble det krevd at de som var borgere i Fredrikstad, men bodde og drev handel i Halden, måtte flytte tilbake til Fredrikstad og heller drive handelen gjennom bestyrere på ladestedet.  Dette var forsøkt før fra Fredrikstadborgernes side, men som Halden-kjøpmennene trenerte år etter år.

På bakgrunn av dette sendte Fredrikstadborgerne inn sin klage til magistraten i 1664, hvor de krevde at Meng og hans svigersønner fulgte loven. De hadde på sin side ett mål, og det var å få kjøpstadsprivilegier for Halden, og å kunne løsrive seg fra Fredrikstad. Meng, Bjørn og Nordmand minnet kongen på deres heroiske og økonomiske innsats og offer i de tre krigene som ble ført mellom Danmark-Norge og Sverige i 1658-60, og flere kjøpmenn skrev under på søknaden om byprivilegier. Da Fredrikstadborgerne fortsatte å stevne haldenserne overleverte Mathias Bjørn personlig til kongen i København en beretning om Haldens «Opkomst og Tiltagelse». Bjørns far Jørgen Bjørnsen, som var viseadmiral i København, hadde tydeligvis mektige venner som talte Haldensernes sak. Snaut to måneder etter overleveringen fra Bjørn fikk byen privilegier som kjøpstad.

Gatenavn, stedsnavn og minnesmerker

Som seg hør og bør lever minnene etter disse personene videre i vår hverdag, i form av navn på gater og steder og minnesmerker i byen. Både Mathias Bjørn og Peder Olsen Nordmand har fått gater oppkalt etter seg.  Æresbevisningene henspeiler nok først og fremst på deres militære innsats for byen under de mange krigene mellom Danmark-Norge og Sverige på midten av 1600-tallet, og ikke på deres sivile innsats for byen. Mathias Bjørns gate løper parallelt med Tista på Høvleriet, men Peder Nordmands gate er i dag borte. Den lå opprinnelig der blokkene på Markus Thranes plass står i dag, parallelt med Niels Stubs gate. Nordmand-støtten på torget på sydsiden, og navnet Petersborg på Sørhalden er imidlertid minner etter ham.

Niels H. Meng har derimot ikke fått noen gate oppkalt etter seg, men hans minne lever videre i gatenavnet Mette Mengsgate, som ligger under Rødsfjellet. Mette Meng var Niels Mengs datter og en mektig kvinne i Halden i siste halvdel av 1600-tallet. Hun var partseier i sagbrukskompaniet i Tista, forløperen til Saugbrugsforeningen, og som enke donerte hun betydelige summer til de fattige i Halden. Hennes første ekteskap var med Peder Olsen Nordmand. Etter hans død giftet hun seg med trelasthandler Niels Stub.

Men burde ikke også Niels Hansen Meng, Haldens første borgermester, få litt ekstra oppmerksomhet, for sin innsats for å skaffe Halden bystatus? Hva med å navngi en gate etter ham i jubileumsåret 2015?

Privilegium

Et privilegium vil si at en person eller gruppe får flere rettigheter enn det som gjelder folk forøvrig.

Det meste av næringsvirksomhet fra 1500-tallet og fram til 1800-tallet var regulert ved privilegier. Disse privilegiene gikk oftest i arv. Byer hadde privilegier framfor landsbygd, konger hadde egne privilegier som ingen andre nøt godt av. Adelige hadde privilegier som borgerlige ikke innehadde etc. Til og med tiggere kunne i flere byer utstyres med privilegium på tigging eller retten til å plukke korn etter innhøstinga. I Norge ble privilegiesystemet nedbygd i løpet av 1800-tallet.

Den 10. april 1665 ble Halden tildelt privilegier som kjøpstad, noe som blant annet innebar at byen fikk egen jurisdiksjon og administrasjon samt at inntektene til byen ble tilgodesett administrasjonen og borgerskapet. De som nøt godt av privilegiene var de som fikk borgerbrev på bakgrunn av at de drev hendel eller håndverk i byen. Etter 1662 ble for eksempel bøndene fratatt retten til å drive trelasthandel med utenlandske kjøpmenn. Dette ble fra forbeholdt borgerskapet i byene.

Halden hadde i 1665 en befolkning på ca. 700 innbyggere og betegnes på den tiden som en liten by. Folketallet var imidlertid stadig økende og i 1825 var Halden en av de tre største norske byene med et innbyggertall på rundt 5000.

Privilegiebrevet av 10. april 1665

Frederik 3. Foto: Halden historiske Samlinger

Frederik 3. Foto: Halden historiske Samlinger

«Wi Friderich den tredie pp. Giøre alle vitterligt, at vi naadigst have for godt anseet og befunden Halden i vort Rige Norge med Kiøpstæds Friheder at benaade; Thi ville Vi have forundt og bevilget, saa og hermed forunde og bevilge bemeldte Stad Halden og dens Invaanere Kiøbstæd rettigheder (Friderichstads rettigheder ubeskaaret og ubehindret) saa at de ingen anden Byes Jurisdiction og øvrighed skal være undergiven, uden dennem som i bemelte Halden til Øvrighed forordnet vorder. Desligeste at de Øvrighedens og Byens Conservation der sammestæds, maa nyde den Accise som andre Byer der i Riget bevilget er. Item maa herefter udi Halden Aarlig holdes tvende almindelige Markeder, det eene 14 Dage for Mikkelsdag, og det andet Tyvende Dag Juul. Og haver Vi forordnet og Bevilget Byens Vaaben at skal være: Een med harnisk væbnet Mand med et blott Slagsværd i Haanden, staaende paa et Bierg eller Klippe. Forbydendes alle og enhver herimod, som forskrevet staar,at hindre, eller i nogen maade forfang at giøre. Givet paa Vort Slott Kiøbenhavn den 10. April 1665.

Byens privilegier ble fra tid til annen utvidet med en hel del begunstigelser. Dette skjedde ofte i sammenheng med kriger og ulykker som rammet byen. Privilegiene henger altså nøye sammen med og viser byens utvikling.

Byen kalles første gang Fredrikshald i et dokument av 14. juli 1665, hvor byens borgermester blir utnevnt, nemlig Niels Hansen Meng.